Du er nå logget inn!

Min side login

www.lmfnorge.no

Om du er betalende medlem og har registrert din e-postadresse hos LMF kan du logge deg inn i innloggingsbildet under.

Ønsker du å registere eller endre din e-post, kan du klikke her.

Ved første gang innlogging eller ved glemt passord trykk på knappen passord.


Meny Min side

Bloggartikkel

Akuttinnleggelse på gastroavdelingen under koronakrisen

Akuttinnleggelse på gastroavdelingen under koronakrisen

Magen slo kollbøtte i det koronaen ankom Norge

Publisert: 03.08.2020

Tekst: Marte Gylland Hegstad
Foto: Pixabay

 

Vi med mageplager kjenner vel alle til at forverring som regel bruker å slå til når man så aller minst trenger det. Med stomi og kronisk inflammatorisk tarmsykdom ble jeg dessverre ikke overrasket (men ikke desto mindre frustrert) da magen bestemte seg for å slå kollbøtte akkurat i det koronaen ankom Norge med stormfart.

På dette tidspunkt visste vi mindre om korona enn det vi gjør nå, og jeg prøvde å puste dypt og tenke at «dettan står jeg over, trenger ikke sykehus».

Litt positive thinking gjorde forsåvidt at jeg klarte å lure meg til å stå oppreist i noen uker, helt til jeg plutselig ikke gjorde det - og i løpet av sekunder gikk i gulvet av pansersmerter i magen. Klarte knappest såvidt å slepe meg ut i gangen og fikk ringt ambulanse.

(Tok samtidig for øvrig vårrengjøring på gulvet - hybelkaniner som hadde vært forsømt de ukene jeg var slappis. Om jeg aldri blir frisk nok til å jobbe som skribent igjen kan jeg skrive under på at meg i kosebukse i aktiv åming på gulvet fungerer ypperlig som giga-tørrmopp. Rimelig timespris så lenge du topper NAV-lønn - convo me!)

Kjapp, koronafri ambulanse
Såpass vondt som jeg hadde da takket jeg Gud for at koronorama hadde lugnet ner sej noen hakk slik at det faktisk var mulig å komme gjennom på telefon (- enn de som hadde hjerteinfarkt den første uken av korona, grøss og gru). Etter jeg raskt var blitt sikkerthetsklarert for korona, ankom faktisk ambulansen på under ti minutter. Akkurat da bare elsket jeg koronakrisen, fordi det garantert hadde gått mye lenger tid vanligvis - når terskelen for å ringe er lavere og trykket på ambulansen mye større.

Jeg skammet meg et lite øyeblikk litt for å digge krisen, men skammen forsvant raskt i det dose tre med morfin inntok årene mine, sløret blikket mitt og dempet krampene såpass at jeg klarte å gå ut til ambulansen. Jeg hadde forventet meg ambulansepersonell i fullt månedraktutstyr, men neida! Min pasientjournal var blitt designert til en koronafri ambulanse - likeledes var ambulansepersonellet og rommet på innleggelsesavdelingen.

Herfra ble jeg flyttet til akuttposten for gastrokirurgi, hvor jeg lå i ett døgn til min begynnende tarmslyng backslynget seg tilbake i water.

I’ll be back...
Jeg følte meg på ingen måte kurert for det som hadde skjedd, men med rimelig store mengder smertestillende innabords og mangel på søvn, protesterte jeg derfor ikke stort da jeg ble sendt hjem straks den akutte faren var over. «Jeg kjenner kroppen min såpass godt at jeg vet dette er som å sette plaster på et sår, og jeg kommer garantert tilbake snart,» sa jeg imidlertid til sykepleieren før jeg huta meg hjem.

Det er nemlig slik at dersom man ikke absolutt MÅ ligge på sykehus, blir man sendt hjem for å minimere sjansen for å få viruset. Jeg skjønner den - samtidig som jeg tenker at her gjorde St Olavs seg selv en liten bjørnetjeneste, fordi neste gang man må inn tar det lengre tid å komme seg ut igjen fordi behandlingen blir gitt hakket for sent.

På’n igjen
Og joda, to uker senere måtte jeg krype til korset og be fastlegen ta seg en prat med kirurgene nedpå bruket. Da hadde jeg enda ikke fått i meg ett helt måltid etter jeg kom hjem. Akkurat da føltes hodet mitt litt sånn som da jeg fikk morfin rett i fletta. Sult kan være ganske rusende det også - på en ganske ufin måte.

Så gjorde kirurgen noe han ikke hadde gjort før - innleggelsessamtalen ble tatt på telefon hjem til meg i sofaen. Perfekt! Han sparer tid, og jeg sparer energi som jeg måtte brukt på å sitte å vente nedpå «bruket» - som jeg kaller St Olavs Hospital.

Og nedpå bruket bars det.

Innleggelses-gear 101
Ta gjerne med deg en pinikstol og ha på termodrakt når du møter opp utenfor innleggelsen - for her må du stå lenge mens hver pasient sikkerhetsklareres stasjonsvis nedover og innover i bygget. Med tanke på at klimaet i Trondheim synes å ha glemt årstiden vår/sommer og hoppet rett til høst igjen, anbefales bekledning for arktiske forhold. Skal ikke kimse av at det som skulle vært en vårbris fra Nidelva nå mest minner om stormkast fra Svalbard. (Okei, nå overdriver jeg, men altså - når man ikke har spist fast føde på et par uker kjennes det guffent ut å skulle holde seg oppreist sånn i utgangspunktet.)

NM i Smitteklarering
Forbered deg på de samme koronaspørsmålene stasjonsvis fra en seks-syv stykker før du får komme inn på inntaksavdelinga. Fullstendig kaos i gangene, - jeg synes oppriktig synd på sykepleierne som jobber der. Avdelingen skulle lært litt av ambulansetjenesten, som var ekstremt raske til å sile ut potensielle viruspasienter og spare tid og stress.

Straks alle stasjonene hadde forsikret seg om at jeg ikke var smittepasient (dog uten å ta noen koronatest av meg), ble jeg sendt opp på samme kirurgpost som sist.

Tid - et ukjent og kjærkomment fenomen
Denne gangen tok de seg heldigvis bedre tid til meg, og i løpet av de neste dagene gikk jeg gjennom mange (uggne) undersøkelser. Disse ville de sikkert brukt tre uker på vanligvis, men fordi det var så få innlagte slapp jeg heldigvis å vente så lenge mellom hver undersøkelse. Enn om det kunne vært slik til vanlig!

Sykepleierne satt ofte inne på rommet mitt og prata skit med meg. Det tar selvfølgelig ikke vekk verken fysisk sykdom eller smerte, men så utrolig godt det gjør å få tankene over på noe annet! Ofte har jeg måttet ligge og vente veldig lenge på å få smertelindring, men denne gangen kom de og spurte om jeg trengte noe før jeg i det hele tatt rakk å spørre. Rimelig luksus!

Å bli sett
Følelsen av å bli sett og hørt og at noen bryr seg, gjør så utrolig godt. Ikke det at jeg ikke tror sykepleierne og legene bryr seg til vanlig, men de har så dårlig tid at de rekker ikke å se menneskene bak journalene. Så på en måte møtte jeg en drømmesituasjon på sykehuset i en situasjon som i utgangspunktet var et rent helvete for meg sånn kroppslig sett.

Erna - kan du ikke bare bevilge rubbel og bit av Oljefondet slik at sykehuset har slik kapasitet, alltid? Det ville vært en drøm - spesielt for oss kronikere.

En slik kapasitet bøter faktisk på det at man ikke får lov til å ta i mot besøk av pårørende. Da jeg var ensom og slapp, insjet den ene sykepleieren på at han skulle bære ut en stol på verandaen til meg i de soltimene Trondheim faktisk huska at det ER vår, og jeg fikk lov å kjøpe meg en is og et hjernedødt blad på kiosken. Så satt jeg der og spiste is og så Netflix på sykehusets wifi - som for første gang i Norges historie ikke var overbelastet.

Dog, vel vitende om at noen etasjer unna lå noen med korona i respirator og kjempet for harde livet.

Jeg kjempet jeg også - men kom meg heldigvis helskinnet hjem igjen - med beskjed fra legen om at man ikke skal være redd for å søke helsehjelp om man trenger det - tross i koronakrisen.

 Marte Gylland Hegstad er webredaktør i LMF

Blogg arkiv

  • Møt Bella som sliter med irritabel tarm (IBS)

    Foto: Privat Tekst: Isabell Kjosnes LMF understreker at alle tips er forfatterens egne, og at de

    Les mer
  • Glutensensitive mister støtten!

    Tekst: LMF v/generalsekretær Mads Johansson Foto: Pixabay Non-cøliakisk glutensensitivitet eller

    Les mer
  • Akuttinnleggelse på gastroavdelingen under koronakrisen

    Tekst: Marte Gylland Hegstad Foto: Pixabay   Vi med mageplager kjenner vel alle til at forver

    Les mer
Se alle artikler

Sterkere sammen! Vi ønsker å oppfordre alle som leser dette og som ønsker å støtte LMF og vårt arbeid til å melde seg inn i vår forening. Jo flere vi er, jo sterkere stemme får vi!

Her kan du melde deg inn i LMF