Du er nå logget inn!

Min side login

www.lmfnorge.no

Om du er betalende medlem og har registrert din e-postadresse hos LMF kan du logge deg inn i innloggingsbildet under.

Ønsker du å registere eller endre din e-post, kan du klikke her.

Ved første gang innlogging eller ved glemt passord trykk på knappen passord.


Meny Min side

Bloggartikkel

Da drømmen om matpakke med svett brunost bristet

Da drømmen om matpakke med svett brunost bristet

Fader som jeg savner å smøre matpakka og dra på jobb for å snakke med folk om ting som faktisk stimulerer både hodet og sinnet.

Publisert: 26.04.2018

Tekst: Marte Gylland-Jordhøy

Å være pensjonist; - «å gjøre det å skulle innom postkontoret til et helt dagsverk», pratet komikeren Harald Eia om i en av sketsjene sine nylig. Humoristisk som han er, tar han folk på kornet.

Ufrivillig pensjonist
Og her sitter jeg da (les: ligger som en stranda blåhval på sofaen) i min beste alder, med et mastegrad-diplom det lyser high achiever av - og kjenner kommentaren til Eia treffer meg med prosjektilfart.

For det er vel pensjonistlivet jeg ufrivillig lever om dagen; fredag som var, ble for eksempel mitt dagsverk det å skulle dra på apoteket og så hjem igjen. Etterpå var det rett på sofaen igjen med «vondter» i det meste av kroppens sentrale og perifere deler. 


Mastergraden - et hånskrattende symbol
Mastegrad-diplomet hang lenge sirlig innrammet på veggen som mitt stolte vitnesbyrd på drøye fem år med blodslit.

Men; etter hvert som månedene gikk, forvandlet det seg fra å være diamanten i stua til å bli et slags hånskrattende symbol på mitt høyst ufrivillige fravær i arbeidslivet.

Et fravær som gjorde at alt jeg hadde lært og brent for, plutselig ikke var til noen som helst nytte.

Et symbol på hvordan alle planene gikk fullstendig i dass. Til spott og spe på veggen dag ut og dag inn, som en konstant påminner om hvordan jeg føler jeg har feilet i livet.

Nok er nok - til slutt måtte det bare ned fra veggen.

Nå står diplomet i kjelleren og samler støv, akkurat slik mine egne drømmer og ambisjoner stadig begraves dypere av et tykt, akkumulerende støvdekke.


Ekte pensjonister hviler på laurbærene
Hvis man slutter å drømme, slipper skuffelsens klo grepet da?

I hvilken grad er det riktig å slutte å drømme? Kan drømmen omgjøres til en ny drøm, eller er det ikke fysisk mulig med en slik fullstendig utslitt kropp?

Hadde jeg i det minste vært pensjonist, kunne jeg liksom hvilt på laurbærene av alt jeg hadde bidratt med gjennom et langt liv. Men, jeg rakk aldri å bidra som jeg ville før ambisjonene fordunstet som sand mellom fingrene mine.

Så uangripelig, og plutselig var de spilt til jorden og ble usynlig.

Fader som jeg savner å smøre matpakka og dra på jobb for å snakke med folk om ting som faktisk stimulerer både hodet og sinnet.

Savner folk, savner rutiner, savner krav, savner matpakke med svett brunost..
Ja, jeg savner til og med den slitsomme rushtrafikken om morgenen.

Og så savner jeg følelsen av å være spennende og intrikat og med stolthet kunne fortelle om yrket sitt og hva jeg  gjør.

Aller mest savner jeg å fritas fra den sinnsykt overveldende, klamme skammen som ligger i det å ikke kunne bidra til fellesskapet.

For ja, selv om jeg er 100% ufør, er det ikke det jeg svarer om noen fremmede spør på fest (de få gangene i året jeg har energi til å dra på da, lizzm),

Hva driver du med da?
«Jeg har master i journalistikk og skriver en del freelance», bruker jeg å svare.
For jeg skammer meg over å være ufør.

Smak ordet da! Jeg får assosiasjoner til begrepet spedalskhet - og det er faen meg ikke særlig sexy (og forøvrig heller ikke særlig politisk korrekt, er klar over den).

«Skrevet en del om stomi i det siste, faktisk,» fortsetter jeg til hun som uvitende og i beste mening spurte det spørsmålet jeg frykter aller mest.

Det hun ikke får vite er at det er toppen et par artikler i uka - i gode perioder. Og intervjuene er gjort over telefon, gjerne i pysjen. Artikkelen er så skrevet på sofaen, og ofte sovner jeg av utmattelse innen kort tid og våkner siklende over tastaturet - som et dyr.

Men det er det ingen som aner når de leser det jeg har skrevet - for der klarer jeg heldigvis å levere sakene mine.

Sabla god førstehåndskunnskap
Jeg takker Gud for at det heldigvis ikke står så dårlig til at intellektet har blitt nevneverdig redusert. Og siden jeg er så heldig å få skribentoppdrag innen «sykesjangeren» - er det i det minste en sjanger jeg har sabla god førstehåndskunnskap om. Og forhåpentligvis har jeg også en god forståelse for det jeg skriver om og de menneskene jeg møter - både i skribentsammenheng og i livet generelt.

For det er ikke slik at selv om jeg føler at forholdet jeg har til begrepet «arbeidsliv» tidvis er gjennomsyret av eneste sur røre av depressiv tragedie, prøver jeg daglig å si til meg selv
at det å være ufør ikke sier noe om meg som menneske. 


Setter større pris på det man har
For, om ikke annet, har sykdommen fått meg til å se annerledes på ting. Har livet først hengt i en tynn snor - opptil flere ganger - setter man større pris på alt det gode man har. Og jeg tror også at man blir flinkere til å oppdage det som er godt - ting jeg gjerne ikke ofret en tanke de årene jeg var helsemessig oppegående nok til å jobbe tilnærmet «normalt».

Men så er det ironisk da, hvordan den unike evnen til å klare å se større på det gode, forsvinner straks man møter fremmede og temaet yrke kommer på banen. Da glemmer man alt man har av livsvisdom. Skammen tar over, og man pynter desperat på sannheten for ikke å føle seg utenfor.

Forvandlet til et veldedig formål
Utenfor arbeidslivet og utenfor verden, i en galakse hvor den kommende mandagens korøving er Operasjon Dagsverk - dog uten å produsere så mye som et rødt øre til veldedig formål.

For man må jo til syvende og sist innse at man selv har blitt forvandlet til et veldedig formål på bekostning av Ola og Kari Nordmann.

Det kjennes ikke godt, og gjør det umulig å konkludere dette blogginnlegget med særlig fornuft.

Så det skal jeg ikke. 

Jeg skal istedenfor legge meg og drømme om matpakke med svett brunost - for jeg klarer heldigvis å knuge fast til noen av drømmene; på pur faen.

 

Blogg arkiv

  • Leserbrev fra pårørende

    Tekst og bilder: Privat/pårørende LMF Rogaland arrangerte en felles tur til Utsira den tredje hel

    Les mer
  • Fatigue - kronisk utmattelse

    Tekst: Marte Gylland Hegstad Foto: Pixabay Hva er fatigue? I følge Helsenorge.no, innebærer beg

    Les mer
  • "Min største frykt er rett å slett å bæsje under akten"

    Tekst: Anonym LMF-medlem Bilde: Pixabay Dette er sårt, vondt og vanskelig. Og tabu. I mitt still

    Les mer
Se alle artikler